Arkivert i: Tekstilindustrien
Endelig har jeg fått egen blogg… For nesten ett år siden startet jeg nettbutikk, nå kommer bloggen. For noen år tilbake begynte jeg å lese om forholdene i tekstilindustrien og ble sjokkert. Jeg hadde hørt om dårlige forhold, men at det var så ille som det viste seg å være, visste jeg ikke. Jeg har blitt, på grensen til det ekstreme, opptatt av opprinnelsen til mine klær – hvordan er de produsert, hvem har laget dem, hvor er dem fra og hva er i dem. Har du noen gang tenkt igjennom det?
Jeg har selv opplevd å spørre i en butikk hvordan forholdene er på fabrikken de bruker. Svaret jeg fikk var at ”du må ikke tenke på det, vi har skapt mange arbeidsplasser der nede” (der nede er i Kina). Jeg skulle være forlover og en kjole måtte jeg ha. Derfor kjøpte jeg kjolen fordi det fantes ingen andre alternativer. Kanskje er det slik at de er med på å skape arbeidsplasser, gode arbeidsplasser også. Problemet er at jeg ikke vet og at jeg har lest for mye om tekstilindustrien til å slå meg til ro med en slik uttalelse.
De fleste kleskjedene i Vesten eier ikke lenger fabrikkene som produserer klærne de selger. I stedet brukes ofte internasjonale agenter som mellomledd mellom fabrikkene og kleskjedene. Det betyr tøff konkurranse fabrikkene i mellom for å kunne levere billigst mulig, fortest mulig. ”For den tøffeste konkurransen i tekstilsektoren står mellom lavkostland, lavkostregioner og fabrikker i fattige land. De konkurrerer seg i mellom om å tilby kvalitetsvarer billigst mulig til eksportmarkedet. I praksis betaler arbeiderne prisen i form av lave lønninger, helse-, miljø- og sikkerhetstiltak på et minimumsnivå, ubegrenset overtidskrav, svake sosiale rettigheter og «fredelige arbeidsforhold» – det vil si dårlig organisering av arbeiderne, samt trusler og oppsigelser av arbeidere som organiserer seg.
Konkurransen u-landene i mellom er derfor blitt kalt «et kappløp mot bunnen», en negativ spiral hvor lønninger og rettigheter skrus nedover. For i den beinharde konkurransen dumpes lønn og sosiale rettigheter. Det er derfor tegn som tyder på at den positive effekten som tekstilindustrien historisk har spilt for utviklingen i fattige land, er i ferd med å forsvinne eller svekkes sterkt……
Få fabrikker produserer bare for et eneste merkevareselskap. De fleste arbeider for flere kjente og ukjente merker. Når ordrene fra ett merkevareselskap minker, forsvinner eller forflytter seg til billigere land, må fabrikkene finne andre å produsere for. For å klare det, må de selv underby konkurrentene i pris.
Fabrikkeierne tilpasser seg en situasjon hvor den lokale profittmarginen er relativ lav, og overfører på sin side mest mulig av risikoen nedover i systemet til arbeiderne. For om forholdene varierer og ikke er like ille overalt, så er tendensen i tekstilindustrien klar: Lave lønninger, korttidsansettelser, beinhardt akkordarbeid og overtidsarbeid uten begrensninger. Stadig oftere rapporteres det om hvordan amfetamin blir gitt arbeiderne slik at de holder ut de lange øktene.”
Dette er hentet fra en av de første rapportene jeg leste om tekstilindustrien og jeg anbefaler alle å lese den. Den er skrevet av Pia A. Gaarder og heter ”Mektige merkeklær: Leverandørkjedens jerngrep”. Rapporten ble skrevet i 2004, men det er ingenting som tyder på at forholdene har blitt betraktelig bedre innen tekstilindustrien de siste årene.
Rapporten finner du på http://www.norwatch.no/filer/tekstilrapport.pdf
Jeg håper du vil finne mye av det jeg skriver nyttig. Jeg prøver så godt jeg kan å holde meg oppdatert på hva som skjer innen tekstilbransjen, spesielt etter at jeg startet nettbutikken (www.whitelily.no for de som ikke har vært der). Jeg kommer til å skrive mye om temaer som fairtrade, økologiske varer og miljø. Ta gjerne turen innom bloggen min igjen.
Hilsen Gry
Legg igjen en kommentar hittil
Legg igjen en kommentar
